Flyktninger - hva bekymrete innbyggere egentlig vil si

Den tyske journalisten Hasnain Kazim har skrevet en interessant kronikk, publisert i Spiegel online 11.11.2015, som jeg gjengir her:



Frykt kan skjerpe sansene. Den som går uten frykt gjennom verden, ser, hører, lukter kanskje ikke en fare. En viss mengde frykt kan gjøre oss oppmerksomme på truende situasjoner. Overdrevet frykt derimot tilslører oversikten og kan føre til vanskeligheter i argumentasjonen. De "bekymrede borgerne" som uttrykker seg i nettfora, i pubdiskusjoner, i sosiale medier og i leserbrev, viser dette prinsippet tydelig.

De skriver om flyktninger: "Det kommer KUN unge menn alene. Hvor er kvinner og barn, eldre og uføre? ​​Hvordan kan noen være så egoistisk og forlate sine kjære, når det er angivelig krig i hjemlandet !?" De skriver også: "Hvis vi la disse muslimene inn i landet, opplever vi en invasjon av store familier. Seks barn er ikke uvanlig der, det er altfor mange som kommer!" Derfor: "Ingen familiegjenforening!" De krever at flyktningene "lærer endelig tysk", "integrerer seg" og "aksepterer vår dominerende kultur og orienterer seg etter denne." Men så spør de i sine brev og kommenterer: "Hvorfor skal de lære tysk? De skal ikke bo her, men skal  hjem igjen så snart det er fredelig der» og krever, "at disse kulturelt fremmede har høyst lov til å bo ett år i Tyskland og deretter må de straks fraktes tilbake".


Noen krever: "De skal være en del av vårt samfunn, og ikke leve i sine parallellsamfunner, ellers kunne de likeså forblitt hjemme." Samtidig er det ikke helt i orden  at "de vil ta våre kvinner fra oss". "De vil ha våre døtre! DETTE MÅ VI FORHINDRE!"


Hvis innvandrere mottar statlige ytelser, som skal tillate dem et verdig liv i Tyskland, "er vi nødt å betale for de i flere måneder, noen ganger i årevis" og de er "sosiale parasitter". Streber de etter jobb, skrives det: "De tar jobbene våre. Vi har nok arbeidsledige i Tyskland, først må de få jobb!"


På den ene siden skal flyktningene "Vennligst forbli i trygge tredjeland! Hvorfor kommer de til oss, hvis de kan bo i Hellas eller Italia!" På den annen side mener noen å ha hørt om"Luksusasylsøkere", "de kjøper en dyrt billett og kommer gjennom et trygt land til oss, og misbruker dermed våre sjenerøse asylregler. Hvordan kan det ha seg? Hvorfor har de så mye penger? Hvordan har de råd til et fly , muligens i businessclass? "


Alt egner seg som argument mot flyktninger - og det motsatte til det  også. Begrunnelsen for den negative holdningen er like rare som den tyske asylretten, som er nedfelt i grunnloven som en grunnleggende rettighet, men er faktisk er opphevet igjen i neste avsnitt.


De som ikke deler frykten, i hvert fall ikke i den grad at det utløser motstridende argumentasjoner av den slags er i deres øyne "idealister", "venstreradikale drømmere", "svartingelskere" eller en "utlendingsvenn som helst burde utvises sammen med flyktningene med det samme".

Disse menneskene trenger ikke å innvikle seg i alle disse motsetningene. De kan egentlig bare fortelle det hva de egentlig mener, og det er: Vi vil ikke ha flyktninger, vi vil ikke dele noe av vår velstand, vi har ingen interesse i resten av verden, det viktigste er at vi har det godt og hvis noen kommer til oss, skal de være akkurat som oss! Men det er best hvis ingen kommer til oss! Og glem veldedighet. Vi synger i julen faktisk "Ihr Kinderlein kommet" [dere barn, kom til oss, tysk julesang], men i sannhet skal de aller helst være så langt borte som mulig.


Det ville i det minste være ærlig.

Ideologi og realitet: når markedet ikke fungerer - en vitenskapelig realitetsoppdatering

Strømprisen har steget betraktelig etter liberalisering av strømmarkedet. Mistenksom registrerer vi at når magasinene er fulle, strømmen blir solgt til andre land. Når da vinteren nærmer seg, er magasinene tomme, som «rettferdiggjør» at prisen stiger akkurat på det tidspunktet når vi trenger strømmen: perfekt markedslogikk med sterke økonomiske konsekvenser til oss.

At energidistribusjonen ble liberalisert skyldes at høyre-ideologene har tro på marked. Den usynlige hånden vil gjøre at markedet fordeler strømmen optimalt, gjennom systemet av tilbudt og etterspørsel – så langt teorien. En gruppe av forskere har nå publisert en rapport som gjør tydelig at slike enkelte markeds-modeller ikke er relatert til virkelighet.

Den naive markedsmodellen går ut fra at hvert individ bedømmer rasjonalt om dets aktivitet er uheldig i henhold til strømprisen. Ut fra modellen vil da forbrukeren unngå å bruke strøm når prisene er høye og vente til den synker. Dette bidrar tilsvarende til optimal bruk av energi og forhindrer at det finnes forbruks»peak» hvor plutselig alle bruker mye strøm (som kan utløse strømbrudd eller til og med skader i systemet).

Bare at det ikke fungerer. En enkelt markedsmodell svikter når store grupper synkroniserer sin atferd, gitt at ytre omstendigheter eller selvorganisering slår til. Dette utløser at alle gjør det samme og dermed stiger (eller synker) forbruket samtidig. Prisen kobler seg av fra etterspørselen og kan utløse at strømprisen svinger voldsomt. Ikke overraskende utløser samme mekanismer finansbobler som de som vi har opplevd i det siste.

Konklusjonen fra både behavioral economics og kompleksitetsteorien blir oppsummert av Pentland [2015]. «Hvis vi kunne få til at datamodeller av sosialt atferd blir en standarddel av politisk debatt, som Krause og hans kolleger har gjort, kunne vi håpe på at vi nærmer oss tydelig en overgang til en bedre og robustere sosialpolitikk.»

Referanser:

Krause S, Börries S, Bornholdt S: „ Econophysics of adaptive power markets: When a market does not dampen fluctuations but amplifies them “ Phys Rev E 2015, 92: 012815

Pentland A: Simple market models fail the test. Nature 2015, 525: 190-191

Makteliten i Danmark og andre land

To sosiologer har forsket på danske makteliter. Det som er relativt nytt i sosiologi er å bruke datamining som metode, hvor det brukes offentlige kilder til nettverkanalyse. Interessant er ikke bare, hvem som er knyttet til hvem (oftest gjennom styreverv i forskjellige foretak, henholdsvis i partier og fagforeninger, men også hvor tett sammen disse elitene er.

En nå klassisk metode er å undersøke, hvor mange mellomskritt (eller mennesker) trengs for å nå et vist menneske. For eksempel, hvor mange skritt trenger jeg å nå den amerikanske presidenten. Jeg kjenner kanskje en flyvert som jobber i SAS som igjen kjenner en Pilot som jobber i United som igjen kjenner en Pilot fra forsvaret som igjen nå flyr America Nr 1. Dermed er det kun tre fire forbindelseslinjer mellom meg og den amerikanske presidenten. I undersøkelser ble det vist at normale mennesker er gjennomsnittlig 5 til 6 skritt mellom hverandre, derimot elitene 3-4 skritt.

Dette er ikke ulik i Danmark, hvor 423 personer konsentrerer makten, og undersøkelsen kommer med noen interessante detaljer. Omtrent halvparten av makteliten er økonomer, nesten ingen akademiker fra Humaniora. Mange er ganske ukjent i offentligheten, det er faktisk ellers ikke noe som er etterlengtet av eliten. Det som er viktig er "credibility" innen eliten. Interessant også at det danske kongehuset spiller en viktig rolle som møteplass. Mange av disse 423 personer tilhører familier, som har maktposisjoner i flere hundre år, delvis siden middelalderen. Interessant også at flere hadde ingen vansker å "bytte leirene" ved å gå over fra sosialdemokratene til høyre (eller omvendt). Fra fagforeningenside er de medlem som er mest konsiliant.

Undersøkelsen bekrefter det som man ofte har antatt, med andre ord. Makten innavles og organiserer seg selv på nytt. Dette er ingen moralsk sak. Ut fra kompleksitetsforskning er kjent at strukturer forandrer seg selvorganisert mot en måte hvor få har mye og mange har liten innflytelse. Sånn sett minner den undersøkelsen at et demokrati må hele tiden motvirke maktkonsentrasjonen - og at dagens demokratiene er blitt årlig med det.

Er høyrepopulister skrudd sammen annerledes?

Nyere hjerneforskning tyder på medfødte forskjeller mellom høyre- og venstresiden. Det bør være en viktig del av løsningen når Frp-koden skal knekkes.

Over 10 000 mennesker marsjerer hver mandag i Sachsen, en forbundsstat i Tyskland, mot innvandring og “for å redde aftenlandet”. Paradoksalt nok ble bevegelsen, som retter seg mot “islamister”, utløst av en kurdisk markering for å støtte Kobane (et sekulært samfunn) og er sterkest i en del av Tyskland hvor det finnes knapt 1 % immigranter med muslimsk religionsbakgrunn. Hvorfor dukker slike bevegelser, partier og organisasjoner opp i mange land? Hvilke mennesker føler seg hjemme der? Det finnes mange gode sosiologiske analyser. Jeg presenterer her noen nyere innspill fra sosialpsykologien og nevrobiologien (hjernevitenskap) og kobler det til et essay av Theodor W. Adorno (Frankfurterskolen) fra 1949 som virker forbausende aktuelt.

Autoritær personlighetI artikkelen “Democratic Leadership and Mass Manipulation[1]” problematiserer  Adorno at “et flertall av mennesker ofte føyer seg blindt til fordel for viljen til maktinstitusjoner eller demagoger og mot både grunnleggende demokratiske ideer og sine egne rasjonale interesser”. Indre strukturer i demokratiet skaper sine egne antidemokratiske bevegelser. Eneste måten demokrater og venstrebevegelser kan håndtere dette, ifølge ham, er “å skape bevissthet blant demokratiets subjekter, folket, for deres egne ønsker og behov og mot ideologier som er hamret inn i deres hoder gjennom multiple kanaler styrt av egne (les: kapitalistiske og fascistiske) interesser”.

En vanlig strategi fra både borgerlige og venstrepartier er å bruke samme teknikker som høyredemagoger for å snu trenden. De “lærer” av populistiske partier, prøver å ta opp problemer (f.eks. innvandring) og forsøker å vise at de håndterer dette bedre enn høyrepopulistene.  Adorno varsler: “En virkelig demokratisk leder, som er mer enn bare en representant av visse politiske interesser og som følger en liberal ideologi, vil nødvendigvis holde seg unna alle ‘psykotekniske’ strategier, fra alle forsøk å påvirke massene eller grupper av mennesker på en irrasjonell måte. Under ingen omstendighet burde han behandle den politiske og sosiale aksjonens subjekter kun som objekter til noen ideer de skal bli solgt.” Irrasjonaliteten må ikke bli ignorert. Opplysning vil ha best 

effekt når man kombinerer den med innsikt i de psykologiske mekanismer som forhindrer selvrefleksjon hos mennesker som er tilhengere av høyreautoritære retninger. Adorno argumenterer videre på bakgrunn av egne og andres undersøkelser at det finnes mennesker som har en spesiell personlighet som veldig fort blir tilhengere av høyre ideologier, mennesker med en “autoritær personlighet”.

Angst til høyre, åpenhet til venstre
Når man leser dette i dag, 60 år etter, så er disse betraktninger skremmende aktuelle når vi ser over grensen til Sverige (sverigedemokratene),  Storbritannia  (UKIP), Frankrike (Front national) osv. I de siste årene har både sosialpsykologer og hjerneforskere sett på sammenhengen mellom politiske overbevisninger og personlighet, hhv. deres uttrykk i hjernestrukturer. Spørsmålet er her: har høyrepopulister en spesiell personlighet (som antydet av Adorno) og er de kanskje til og med annerledes skrudd sammen (i hjernen) enn venstreaktivister?

På 80-tallet utviklet den kanadiske psykologen Altemeyer konseptet høyreautoritarisme. Hans konsept ble kritisert av psykologisk forskning som viste at autoritære tendenser heller kan oppfattes som reaksjon på ytre omstendigheter, ikke som personlighetstrekk.  Men dette ble igjen kritisert av psykologer som på nytt begynte å interessere seg for sammenhengen mellom personlighetsstrukturer og politiske holdninger. I de siste årene finnes det mye forskning relatert til personlighetsstrukturer, ofte inspirert (og finansiert) av HR-avdelingene til store foretak som bruker personlighetstester til å ansette “de riktige personlighetene”. Den amerikanske psykologen Mondak brukte den tilnærmingen til flere undersøkelser hvor han assosierte politiske holdninger med psykologiske trekk. “Venstrepersonligheter” er ifølge hans undersøkelser klart assosiert med “åpenhet til nye erfaringer”, interesse for ny informasjon og fakta, og overbevisningen at en kan ha innflytelse i politiske prosesser. Konservative mennesker hadde derimot en helt klar assosiasjon med frykt og angst, økt skyldfølelse og en tendens til rigiditet ved utfordringer. Slike personlighetsstrukturer kan foreligge tidlig før det utvikler seg politiske holdninger, som undersøkelser har vist.

Biologi i den politiske debatten
Når man undersøker hjernene til mennesker med klare politiske orienteringer mot venstre eller høyre, finner man forskjeller. En grunnleggende egenskap til den menneskelige hjernen er at områder som ofte blir brukt, blir større. En hjernedel som heter hippocampus er involvert i geografisk orientering (forskningsområde til årets nobelpris). Drosjesjåfører har en større hippocampus en vanlige mennesker, i hvert fall før GPS ble innført. Hjerneforskere som Hibbing har i de siste årene vist at, tilsvarende psykologisk forskning,høyreautoritære mennesker viser økt aktivitet og størrelse av hjernearrealer (amygdala) som vanligvis er assosiert med angst. Mennesker med venstrepolitiske ideer derimot viser økt størrelse av hjernedeler som er assosiert med nye erfaringer og åpenhet. Hibbing mener til og med at det er mulig å identifisere politiske holdninger med et visst slingringsmonn ved å ganske enkelt ta et bilde av hjernen. Hans idé er faktisk at muligens genetiske og biologiske faktorer har langt mer innflytelse på våre holdninger enn vi tror.

Betyr dette at det er lite håp å overbevise eller snu de som velger Sverigedemokraterna eller FrP? Det er kanskje der den reelle debatten ligger. En ting er sikkert: man kan ikke bare tilbakevise slik forskning eller ignorere det. Det som trengs er faktisk å lese slike undersøkelser kritisk. Noen psykologer og nevroforskere har en tendens til å trekke store konklusjoner basert på heller marginale resultater. Og det er slett ikke sikkert at “medfødte” hjernestrukturer, som igjen resulterer i personlighetstrekk ikke kan forandres gjennom en argumentasjon – slik Adorno foreslår – som opplyser, men også tar personligheten av den som skal opplyses med i betraktningen. Adorno hadde sikkert bifalt den nyere forskningen, men kritisert ideologien bak den. Kanskje er det først i den kombinasjonen av en kritisk vitenskap sammen med analysen av ny forskning at venstresida finner en ytterligere del av FrP-koden.

[1] TW Adorno.  “Democratic leadership and mass manipulation” Gesammelte Schriften Bd. 20: 1 p 269 Suhrkamp Frankfurt a.M. 1998