Mestring er viktig – men uten omsorg mister den sitt menneskelige ansikt

 Utvalget for helse og omsorg i kommunen har nylig fått nytt navn: Utvalg for helse og mestring. Det kan virke som en liten språklig endring, men ordene vi bruker, forteller mye om hvordan vi forstår mennesket – og fellesskapet.

Begrepet mestring har de siste 20–25 årene fått en sentral plass i velferdspolitikken. Det er et ord som klinger positivt – hvem vil vel ikke mestre livet sitt? Men det er også et politisk ladet ord.

I moderne velferdspolitikk, særlig under nyliberal styringstenkning, betyr mestring mer enn bare å klare hverdagen. Det peker mot en styringslogikk der individet får hovedansvaret for egen situasjon – mens fellesskapets rolle blir å legge til rette, ikke nødvendigvis å hjelpe direkte. Staten og kommunen skal «støtte til selvhjelp» snarere enn å gi omsorg.

Med andre ord: Omsorg blir en ramme. Mestring blir målet.

Fra fellesskap til individ

Denne dreiningen gjenspeiler også en ideologisk utvikling. I sosialdemokratisk tradisjon har man snakket om omsorgsboliger og felleskapets ansvar – velferd som rettighet. I en nyliberal tenkning snakker man heller om mestringsboliger, egenkraft og aktive brukere – velferd som støtte til selvstendighet.

Begge deler har gode intensjoner. Men språket former virkeligheten. Når vi snakker om at folk skal «mestre mer selv», kan det også bety at de får mindre hjelp. Når vi sier at tjenester skal «støtte mestring», kan det i praksis bety færre hender i hjemmetjenesten.

Håp eller ansvarsforskyvning?

Kommunene bruker muligens begrepet mestring fordi det lyder moderne og positivt. Det signaliserer håp, aktivitet og verdighet. Det kan også bidra til å redusere stigma for dem som trenger tjenester.

Men samtidig – og her ligger faren – kan ordet mestring dekke over en nedbygging av omsorg. Når folk får mindre hjelp, blir det omtalt som «mestring». Når tjenester kuttes, heter det at man «styrker brukernes selvstendighet».

Flere forskere innen sosialt arbeid har pekt på hvordan denne språkbruken individualiserer strukturelle problemer: fattigdom, sykdom, funksjonsnedsettelser. Avhengighet fremstilles som et personlig problem heller enn et felles ansvar.

Omsorg rommer mer

Mestring er viktig. Mennesker trenger støtte til å finne styrke i seg selv. Men omsorg handler om mer enn mestring. Omsorg handler om nærvær, fellesskap, varme – og noen ganger om å bære den som ikke orker å bære selv.

Et samfunn som kun snakker om mestring, risikerer å glemme solidariteten mellom friske og syke, sterke og svake. Omsorg er ikke bare et hjelpemiddel til selvstendighet, men et uttrykk for hvem vi er som fellesskap.

Derfor bør vi ikke glemme ordene

At utvalget nå heter Utvalg for helse og mestring er ikke galt i seg selv. Men vi bør være bevisste på hva slike endringer forteller om vår tid. Når vi løfter frem mestring, må vi samtidig våge å snakke om omsorg – om forpliktelsen vi har overfor hverandre. Der mestring peker mot individets evne til å håndtere livets utfordringer, peker omsorg mot fellesskapets ansvar for dem som ikke kan mestre alene. Det er en påminnelse om at vi er avhengige av hverandre – og at noen ganger er det ikke tilstrekkelig å motivere, aktivere eller styrke.

Uten omsorg mister mestringen sitt menneskelige ansikt. Uten solidaritet mister fellesskapet sin sjel. Omsorg er mer enn en tjeneste. Det er et verdigrunnlag.

Mange flyktninger har psykiske lidelser etter krig og flukt - er vi forberedt på det?

Det er en nødvendighet at Norge tar imot flere flyktninger fra kriseregioner, spesielt de som er også utsatt for trusler og vold i flyktningleir. Men det betyr ikke å se bort fra problemer som kan oppstå.

En fokusartikkel i Nature (Abbott: "The troubled minds of migrants" Nature 2016, 538: 158-160) problematiserer hvor mange flyktninger faktisk har psykiske problemer. Det er ikke forbausende. De fleste var utsatt for trusler og vold, ikke på det stedet hvor de flyktet fra, men også på flykt selv. Posttraumatiske lidelser er noe som rammer Nordmenn, men vi snakker om en helt annen intensitet av det når man sammenlikner Nordmenn med denne diagnosen og flyktninger.

Det holder definitivt ikke å ta imot flyktninger fra krigsområder uten å forberede seg på de utfordringene som flyktningene har. Det finnes mye forskning på at flyktninger har oftere psykiatriske sykdommer som schizofreni (men den generelle risikoen ligger fremdeles veldig lav, ca. 2-3%). Ny tysk forskning peker på at flyktninger og immigranter er mer følsom mot sosial stress, som en rekke av frustrerende tilbakemeldinger.

Største problemet er ikke behandlingen i og for seg, men det store antallet av mennesker som trenger det. Derfor har noen begynt med nye tilnærminger. Flyktningshjelpere er blitt skolert i teknikker som "narration exposure therapy" og dette minsket PTSD-symptomer hos flyktninger. Dette er omdiskutert. Som hovedregel burde det være spesialister, i det minste psykologer, leger og sykepleiere med tilsvarende bakgrunn som tar vare på de flyktninger. Men finnes det planer for dette i kommuner som Kongsberg? Jeg kommer til å følge det opp lokalt.

Det finnes ingen tvil om at godt integrerte flyktninger er en vinst for samfunnet. Men blåøyd skal vi ikke være. Dette krever en god del innsats. Med noe planlegging og ved å slutte å være naiv kan integreringen bli virkelig bra.

Flyktninger - hva bekymrete innbyggere egentlig vil si

Den tyske journalisten Hasnain Kazim har skrevet en interessant kronikk, publisert i Spiegel online 11.11.2015, som jeg gjengir her:



Frykt kan skjerpe sansene. Den som går uten frykt gjennom verden, ser, hører, lukter kanskje ikke en fare. En viss mengde frykt kan gjøre oss oppmerksomme på truende situasjoner. Overdrevet frykt derimot tilslører oversikten og kan føre til vanskeligheter i argumentasjonen. De "bekymrede borgerne" som uttrykker seg i nettfora, i pubdiskusjoner, i sosiale medier og i leserbrev, viser dette prinsippet tydelig.

De skriver om flyktninger: "Det kommer KUN unge menn alene. Hvor er kvinner og barn, eldre og uføre? ​​Hvordan kan noen være så egoistisk og forlate sine kjære, når det er angivelig krig i hjemlandet !?" De skriver også: "Hvis vi la disse muslimene inn i landet, opplever vi en invasjon av store familier. Seks barn er ikke uvanlig der, det er altfor mange som kommer!" Derfor: "Ingen familiegjenforening!" De krever at flyktningene "lærer endelig tysk", "integrerer seg" og "aksepterer vår dominerende kultur og orienterer seg etter denne." Men så spør de i sine brev og kommenterer: "Hvorfor skal de lære tysk? De skal ikke bo her, men skal  hjem igjen så snart det er fredelig der» og krever, "at disse kulturelt fremmede har høyst lov til å bo ett år i Tyskland og deretter må de straks fraktes tilbake".


Noen krever: "De skal være en del av vårt samfunn, og ikke leve i sine parallellsamfunner, ellers kunne de likeså forblitt hjemme." Samtidig er det ikke helt i orden  at "de vil ta våre kvinner fra oss". "De vil ha våre døtre! DETTE MÅ VI FORHINDRE!"


Hvis innvandrere mottar statlige ytelser, som skal tillate dem et verdig liv i Tyskland, "er vi nødt å betale for de i flere måneder, noen ganger i årevis" og de er "sosiale parasitter". Streber de etter jobb, skrives det: "De tar jobbene våre. Vi har nok arbeidsledige i Tyskland, først må de få jobb!"


På den ene siden skal flyktningene "Vennligst forbli i trygge tredjeland! Hvorfor kommer de til oss, hvis de kan bo i Hellas eller Italia!" På den annen side mener noen å ha hørt om"Luksusasylsøkere", "de kjøper en dyrt billett og kommer gjennom et trygt land til oss, og misbruker dermed våre sjenerøse asylregler. Hvordan kan det ha seg? Hvorfor har de så mye penger? Hvordan har de råd til et fly , muligens i businessclass? "


Alt egner seg som argument mot flyktninger - og det motsatte til det  også. Begrunnelsen for den negative holdningen er like rare som den tyske asylretten, som er nedfelt i grunnloven som en grunnleggende rettighet, men er faktisk er opphevet igjen i neste avsnitt.


De som ikke deler frykten, i hvert fall ikke i den grad at det utløser motstridende argumentasjoner av den slags er i deres øyne "idealister", "venstreradikale drømmere", "svartingelskere" eller en "utlendingsvenn som helst burde utvises sammen med flyktningene med det samme".

Disse menneskene trenger ikke å innvikle seg i alle disse motsetningene. De kan egentlig bare fortelle det hva de egentlig mener, og det er: Vi vil ikke ha flyktninger, vi vil ikke dele noe av vår velstand, vi har ingen interesse i resten av verden, det viktigste er at vi har det godt og hvis noen kommer til oss, skal de være akkurat som oss! Men det er best hvis ingen kommer til oss! Og glem veldedighet. Vi synger i julen faktisk "Ihr Kinderlein kommet" [dere barn, kom til oss, tysk julesang], men i sannhet skal de aller helst være så langt borte som mulig.


Det ville i det minste være ærlig.

Ideologi og realitet: når markedet ikke fungerer - en vitenskapelig realitetsoppdatering

Strømprisen har steget betraktelig etter liberalisering av strømmarkedet. Mistenksom registrerer vi at når magasinene er fulle, strømmen blir solgt til andre land. Når da vinteren nærmer seg, er magasinene tomme, som «rettferdiggjør» at prisen stiger akkurat på det tidspunktet når vi trenger strømmen: perfekt markedslogikk med sterke økonomiske konsekvenser til oss.

At energidistribusjonen ble liberalisert skyldes at høyre-ideologene har tro på marked. Den usynlige hånden vil gjøre at markedet fordeler strømmen optimalt, gjennom systemet av tilbudt og etterspørsel – så langt teorien. En gruppe av forskere har nå publisert en rapport som gjør tydelig at slike enkelte markeds-modeller ikke er relatert til virkelighet.

Den naive markedsmodellen går ut fra at hvert individ bedømmer rasjonalt om dets aktivitet er uheldig i henhold til strømprisen. Ut fra modellen vil da forbrukeren unngå å bruke strøm når prisene er høye og vente til den synker. Dette bidrar tilsvarende til optimal bruk av energi og forhindrer at det finnes forbruks»peak» hvor plutselig alle bruker mye strøm (som kan utløse strømbrudd eller til og med skader i systemet).

Bare at det ikke fungerer. En enkelt markedsmodell svikter når store grupper synkroniserer sin atferd, gitt at ytre omstendigheter eller selvorganisering slår til. Dette utløser at alle gjør det samme og dermed stiger (eller synker) forbruket samtidig. Prisen kobler seg av fra etterspørselen og kan utløse at strømprisen svinger voldsomt. Ikke overraskende utløser samme mekanismer finansbobler som de som vi har opplevd i det siste.

Konklusjonen fra både behavioral economics og kompleksitetsteorien blir oppsummert av Pentland [2015]. «Hvis vi kunne få til at datamodeller av sosialt atferd blir en standarddel av politisk debatt, som Krause og hans kolleger har gjort, kunne vi håpe på at vi nærmer oss tydelig en overgang til en bedre og robustere sosialpolitikk.»

Referanser:

Krause S, Börries S, Bornholdt S: „ Econophysics of adaptive power markets: When a market does not dampen fluctuations but amplifies them “ Phys Rev E 2015, 92: 012815

Pentland A: Simple market models fail the test. Nature 2015, 525: 190-191

Makteliten i Danmark og andre land

To sosiologer har forsket på danske makteliter. Det som er relativt nytt i sosiologi er å bruke datamining som metode, hvor det brukes offentlige kilder til nettverkanalyse. Interessant er ikke bare, hvem som er knyttet til hvem (oftest gjennom styreverv i forskjellige foretak, henholdsvis i partier og fagforeninger, men også hvor tett sammen disse elitene er.

En nå klassisk metode er å undersøke, hvor mange mellomskritt (eller mennesker) trengs for å nå et vist menneske. For eksempel, hvor mange skritt trenger jeg å nå den amerikanske presidenten. Jeg kjenner kanskje en flyvert som jobber i SAS som igjen kjenner en Pilot som jobber i United som igjen kjenner en Pilot fra forsvaret som igjen nå flyr America Nr 1. Dermed er det kun tre fire forbindelseslinjer mellom meg og den amerikanske presidenten. I undersøkelser ble det vist at normale mennesker er gjennomsnittlig 5 til 6 skritt mellom hverandre, derimot elitene 3-4 skritt.

Dette er ikke ulik i Danmark, hvor 423 personer konsentrerer makten, og undersøkelsen kommer med noen interessante detaljer. Omtrent halvparten av makteliten er økonomer, nesten ingen akademiker fra Humaniora. Mange er ganske ukjent i offentligheten, det er faktisk ellers ikke noe som er etterlengtet av eliten. Det som er viktig er "credibility" innen eliten. Interessant også at det danske kongehuset spiller en viktig rolle som møteplass. Mange av disse 423 personer tilhører familier, som har maktposisjoner i flere hundre år, delvis siden middelalderen. Interessant også at flere hadde ingen vansker å "bytte leirene" ved å gå over fra sosialdemokratene til høyre (eller omvendt). Fra fagforeningenside er de medlem som er mest konsiliant.

Undersøkelsen bekrefter det som man ofte har antatt, med andre ord. Makten innavles og organiserer seg selv på nytt. Dette er ingen moralsk sak. Ut fra kompleksitetsforskning er kjent at strukturer forandrer seg selvorganisert mot en måte hvor få har mye og mange har liten innflytelse. Sånn sett minner den undersøkelsen at et demokrati må hele tiden motvirke maktkonsentrasjonen - og at dagens demokratiene er blitt årlig med det.

Er høyrepopulister skrudd sammen annerledes?

Nyere hjerneforskning tyder på medfødte forskjeller mellom høyre- og venstresiden. Det bør være en viktig del av løsningen når Frp-koden skal knekkes.

Over 10 000 mennesker marsjerer hver mandag i Sachsen, en forbundsstat i Tyskland, mot innvandring og “for å redde aftenlandet”. Paradoksalt nok ble bevegelsen, som retter seg mot “islamister”, utløst av en kurdisk markering for å støtte Kobane (et sekulært samfunn) og er sterkest i en del av Tyskland hvor det finnes knapt 1 % immigranter med muslimsk religionsbakgrunn. Hvorfor dukker slike bevegelser, partier og organisasjoner opp i mange land? Hvilke mennesker føler seg hjemme der? Det finnes mange gode sosiologiske analyser. Jeg presenterer her noen nyere innspill fra sosialpsykologien og nevrobiologien (hjernevitenskap) og kobler det til et essay av Theodor W. Adorno (Frankfurterskolen) fra 1949 som virker forbausende aktuelt.

Autoritær personlighetI artikkelen “Democratic Leadership and Mass Manipulation[1]” problematiserer  Adorno at “et flertall av mennesker ofte føyer seg blindt til fordel for viljen til maktinstitusjoner eller demagoger og mot både grunnleggende demokratiske ideer og sine egne rasjonale interesser”. Indre strukturer i demokratiet skaper sine egne antidemokratiske bevegelser. Eneste måten demokrater og venstrebevegelser kan håndtere dette, ifølge ham, er “å skape bevissthet blant demokratiets subjekter, folket, for deres egne ønsker og behov og mot ideologier som er hamret inn i deres hoder gjennom multiple kanaler styrt av egne (les: kapitalistiske og fascistiske) interesser”.

En vanlig strategi fra både borgerlige og venstrepartier er å bruke samme teknikker som høyredemagoger for å snu trenden. De “lærer” av populistiske partier, prøver å ta opp problemer (f.eks. innvandring) og forsøker å vise at de håndterer dette bedre enn høyrepopulistene.  Adorno varsler: “En virkelig demokratisk leder, som er mer enn bare en representant av visse politiske interesser og som følger en liberal ideologi, vil nødvendigvis holde seg unna alle ‘psykotekniske’ strategier, fra alle forsøk å påvirke massene eller grupper av mennesker på en irrasjonell måte. Under ingen omstendighet burde han behandle den politiske og sosiale aksjonens subjekter kun som objekter til noen ideer de skal bli solgt.” Irrasjonaliteten må ikke bli ignorert. Opplysning vil ha best 

effekt når man kombinerer den med innsikt i de psykologiske mekanismer som forhindrer selvrefleksjon hos mennesker som er tilhengere av høyreautoritære retninger. Adorno argumenterer videre på bakgrunn av egne og andres undersøkelser at det finnes mennesker som har en spesiell personlighet som veldig fort blir tilhengere av høyre ideologier, mennesker med en “autoritær personlighet”.

Angst til høyre, åpenhet til venstre
Når man leser dette i dag, 60 år etter, så er disse betraktninger skremmende aktuelle når vi ser over grensen til Sverige (sverigedemokratene),  Storbritannia  (UKIP), Frankrike (Front national) osv. I de siste årene har både sosialpsykologer og hjerneforskere sett på sammenhengen mellom politiske overbevisninger og personlighet, hhv. deres uttrykk i hjernestrukturer. Spørsmålet er her: har høyrepopulister en spesiell personlighet (som antydet av Adorno) og er de kanskje til og med annerledes skrudd sammen (i hjernen) enn venstreaktivister?

På 80-tallet utviklet den kanadiske psykologen Altemeyer konseptet høyreautoritarisme. Hans konsept ble kritisert av psykologisk forskning som viste at autoritære tendenser heller kan oppfattes som reaksjon på ytre omstendigheter, ikke som personlighetstrekk.  Men dette ble igjen kritisert av psykologer som på nytt begynte å interessere seg for sammenhengen mellom personlighetsstrukturer og politiske holdninger. I de siste årene finnes det mye forskning relatert til personlighetsstrukturer, ofte inspirert (og finansiert) av HR-avdelingene til store foretak som bruker personlighetstester til å ansette “de riktige personlighetene”. Den amerikanske psykologen Mondak brukte den tilnærmingen til flere undersøkelser hvor han assosierte politiske holdninger med psykologiske trekk. “Venstrepersonligheter” er ifølge hans undersøkelser klart assosiert med “åpenhet til nye erfaringer”, interesse for ny informasjon og fakta, og overbevisningen at en kan ha innflytelse i politiske prosesser. Konservative mennesker hadde derimot en helt klar assosiasjon med frykt og angst, økt skyldfølelse og en tendens til rigiditet ved utfordringer. Slike personlighetsstrukturer kan foreligge tidlig før det utvikler seg politiske holdninger, som undersøkelser har vist.

Biologi i den politiske debatten
Når man undersøker hjernene til mennesker med klare politiske orienteringer mot venstre eller høyre, finner man forskjeller. En grunnleggende egenskap til den menneskelige hjernen er at områder som ofte blir brukt, blir større. En hjernedel som heter hippocampus er involvert i geografisk orientering (forskningsområde til årets nobelpris). Drosjesjåfører har en større hippocampus en vanlige mennesker, i hvert fall før GPS ble innført. Hjerneforskere som Hibbing har i de siste årene vist at, tilsvarende psykologisk forskning,høyreautoritære mennesker viser økt aktivitet og størrelse av hjernearrealer (amygdala) som vanligvis er assosiert med angst. Mennesker med venstrepolitiske ideer derimot viser økt størrelse av hjernedeler som er assosiert med nye erfaringer og åpenhet. Hibbing mener til og med at det er mulig å identifisere politiske holdninger med et visst slingringsmonn ved å ganske enkelt ta et bilde av hjernen. Hans idé er faktisk at muligens genetiske og biologiske faktorer har langt mer innflytelse på våre holdninger enn vi tror.

Betyr dette at det er lite håp å overbevise eller snu de som velger Sverigedemokraterna eller FrP? Det er kanskje der den reelle debatten ligger. En ting er sikkert: man kan ikke bare tilbakevise slik forskning eller ignorere det. Det som trengs er faktisk å lese slike undersøkelser kritisk. Noen psykologer og nevroforskere har en tendens til å trekke store konklusjoner basert på heller marginale resultater. Og det er slett ikke sikkert at “medfødte” hjernestrukturer, som igjen resulterer i personlighetstrekk ikke kan forandres gjennom en argumentasjon – slik Adorno foreslår – som opplyser, men også tar personligheten av den som skal opplyses med i betraktningen. Adorno hadde sikkert bifalt den nyere forskningen, men kritisert ideologien bak den. Kanskje er det først i den kombinasjonen av en kritisk vitenskap sammen med analysen av ny forskning at venstresida finner en ytterligere del av FrP-koden.

[1] TW Adorno.  “Democratic leadership and mass manipulation” Gesammelte Schriften Bd. 20: 1 p 269 Suhrkamp Frankfurt a.M. 1998

Bakrawi Khaled - Minneord fra Syria

Syria : Død under tortur

Daglig skrekk som ignoreres av pasifister

Av Budour Hassan, 15 september 2013

Kanskje et av de grusomste aspekter ved den krigen som det syriske regimet fører mot sin befolkning, er hvordan de lykkes i å "normalisere " døden og å gjøre verden sløv mot dens forferdelige massakrer. Bak de sekssifrete dødstallene forsvinner de brente ansiktene og uutholdelige historiene til martyrer, men også den lidelsen som er igjen etter dem alle. En syrisk aktivist sa det slik: "En ting jeg aldri vil tilgi Bashar al-Assad, er det faktumet at han har tatt fra oss muligheten til å sørge over våre venner og martyrer." At den massive døden etter to år er blitt en forferdelig normal sak, gjør at for de fleste syrere er å sørge over de som ble drept en luksus de ikke har råd til.

Syrernes dehumanisering

Debatten om det kjemiske våpenangrepet fra 21. august viser på en særlig smertefull måte hvordan syrerne regelrett blir dehumanisert. Det internasjonale samfunnet, mainstream media og krigsmotstandere har egentlig oppfattet disse ofrene som en bisak. Syriske barns daglige røde blod, når de blir slaktet av regimet og dets militser med konvensjonelle våpen, er ikke sjokkerende nok for de vestlige regjeringer, som har trukket en "rød linje" ved bruken av kjemiske våpen og Israels interesser.

Den syriske forfatteren og tidligere politisk fangen Yassin al-Haj Saleh kritiserte nylig i et åpent brev helt riktig at den nåværende diskusjonen kun dreier seg om kjemiske våpen – det dreier seg verken om de kriminelle som har brukt disse våpnene, eller om folk som er blitt myrdet med dem, og heller ikke om det mye større antall dødsfall som følge av konvensjonelle våpen . Mainstream media har tatt bort stemmen og evnen å handle fra det syriske folket og den syriske revolusjonen, og i stedet forklart det som en "borgerkrig" mellom to "onder" : En sekulær diktator mot skjeggete islamister. Ingen steder ser eller hører man om det forbausende opprøret og om den allmenne solidariteten som fortsatt holder revolusjonen i live mot alle odds; fra den modige kampen mot den undertrykkende " Islamic State of Iraq og Syria " [ Dawlat al - ʾ Islamiyya fi al-'Irak wa-al-Sham ( ISIS ) , al - Qaida -gruppen med en høy andel av utenlandske krigere, o.a.], som styrer store deler av det " frigjorte " nordlige Syria, eller om de pågående initiativer og protester fra folket mot regimet og de ​​islamske ekstremistene .

I mellomtiden gjelder for mange koalisjoner av krigsmotstandere tilsynelatende fortsatt mottoet : "krig er fred og likegyldighet er styrke". De bruker gamle og falske dikotomier som fakta for å påstå at alle opprørerne er "terrorister" og at Assad ikke alene kjemper mot "imperialismen", men nå også mot "terrorismen". At Assad derimot de siste 30 månedene har vært ansvarlig for en stor, religiøst preget aggresjonskrig mot syriske sivile, er enda mindre viktig. At hans regime systematisk har fengslet fredelige aktivister og sekulære, og at al-Qaida-relaterte terrorister løslates fra fengsel, enda mindre. Og at tusenvis av arrestert syrere ble torturert til døde siden begynnelsen av opprøret, blant dem arbeidere, barn, ubevæpnede sivile demonstranter og lokale aktivister, teller tilsynelatende ikke i det hele tatt.

Drept under tortur

Derfor vil denne «anti - krigs-bevegelsen» trolig også ignorere ett av de siste ofrene for tortur: Bakrawi Khaled, en 27 år gammel palestinsk-syrisk samfunnsaktivist og medgrunnlegger av Jafra-stiftelsen for Relief and Youth Development. Khaled ble arrestert i januar 2013 av regimets sikkerhetsstyrker på grunn av sin ledende rolle i organisering og gjennomføring av humanitær hjelp i den palestinske Yarmouk-flyktningleiren i Damaskus. 11. September 2013 har nå Yarmouks leirkoordinasjon og Jafra-stiftelsen annonsert at Khaled ble torturert og drept i en av de mange beryktede hemmelige kjellerne.

Khaled ble født i Yarmouk Camp, en sørlig forstad til Damaskus, og vokste også opp der. Hans familie ble fordrevet i 1948 i forbindelse med Nakba [arabisk «katastrofe»], av israelske okkupasjonsstyrker fra den etnisk rensete palestinske landsbyen Loubieh. Så sent som den 5. Juni 2011 hadde han deltatt i en såkalt «tilbakemarsj» til de israelsk-okkuperte Golanhøydene. Han var vitne til politikken som ble ført av Ahmad Jibrils PFLP-GC, en palestinsk milits, lojale mot regimet. Gruppen hadde utnyttet patriotismen og entusiasmen til unge mennesker fra Yarmouk og motivert dem til en marsj mot det okkuperte Palestina. Handlingen var et bevisst forsøk på å styrke Assads popularitet blant unge mennesker, og avlede oppmerksomheten fra den truende kollaps og den overveldende fredelige revolusjonen. Khaled så at det vil bli en brutal reaksjon fra den israelske okkupasjonshæren og prøvde å fraråde de ubevæpnete unge mennesker å bryte seg inn i den israelsk-okkuperte våpenhvilesonen - til ingen nytte. Så ble han tvunget til å være vitne til hvordan det syriske regimets soldater drakk te og likegyldig så på, når israelske soldater pepret de syriske og palestinske demonstranter med kuler. Dusinvis ble skadd eller drept i denne protesten. Khaled ble truffet av to kuler i låret.

  Nedsettende objektivisering

En av Khaleds venner, som besøkte ham på sykehuset, husker godt hvordan Khaled brast i gråt da han fikk blomster og et kort hvor det sto: "Vi er stolte av deg, du er en helt". For Khaled var følelsen av at et såret menneske kan være kilden til nasjonalistisk stolthet enda et bevis på det vi kan kalle «nedsettende objektivisering». Dette er de viktigste årsakene som utløste opprøret: gjenerobringen av individuell og kollektiv verdighet, som om lag fire tiår ble tråkket på av et regime som ser på det syriske folket kun som mindreverdige gjenstander eller verktøy.

Drept av feil kule

Mange av de som beskrev Bakrawi Khaled som helt etter skuddskadene forårsaket av israelske soldater, tiet etter hans forferdelig torturdød i regimets fangehull. Ikke et eneste ord om offentlig sympati ble uttrykt. Verken PLO eller noen andre palestinske politiske grupper har fordømt drapet på en av de mest fremtredende, mest sympatiske og mest engasjerte aktivister i Yarmouk-leiren. Heller ikke drapene på tre andre palestinske aktivister på fem dager, som døde i politiets varetekt, utløste noen offisiell palestinsk protest. Det virker som en palestiner bare kan bli betegnet som «martyr» når han blir drept av sionistiske okkupanter. Er offeret så uheldig å være drept av det "anti-imperialistiske " og " opposisjonelle " Assad -regimet, er drapet akseptabelt og offeret uverdig solidaritet. Ut fra denne logikken har Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP) ikke vist noen form for anerkjennelse for den palestinske flyktningen og martyren Anas Amara. Anas Amara var en 23 år gammel jusstudent, bodde i Yarmouk og var en aktivist i PFLP siden han var ni. Anas var en revolusjonær kommunist som hadde distansert seg fra det borgerlige venstre og deltatt aktivt i den syriske revolusjonen siden begynnelsen. Han ble drept i april i år under et raid av regimet i nærheten av det beleirete Yarmouk-leiren. Han ble vel også drept av "feil kule». Hans død utløste heller ingen forbannelse hos de som hevder å være forkjempere for palestinernes sak.

Øredøvende stillhet

Den øredøvende stillheten som hersker både hos den palestinske ledelsen og UNRWA [FNs hjelpeorganisasjon Works Agency for Palestine Refugees i Midtøsten] om situasjonen til de palestinske flyktningene i Syria, er dessverre ikke spesielt overraskende. Siden juli 2013 er Yarmouk, den største flyktningleir i Syria, under beleiring av den syrisk-arabiske armeen. De 70.000 sivile som er fanget i Yarmouk-leiren får verken tilgang til strøm eller mat. Noen er til og med tvunget til å spise hunder for å overleve. Til tross for mange appeller fra innbyggerne i Yarmouk og syriske aktivister for å avverge en humanitær katastrofe og avslutte beleiringen, finnes det til i dag ingen svar fra det palestinske lederskapet og UNRWA. Heller ikke appellene fra palestinske grupper i Syria blir hørt, å frigjøre de palestinske fanger fra regimets fengsler. Som sine syriske brødre og søstre ser de også døden i øynene. Og som om den kollektive avstraffelsen - de vilkårlige arrestasjoner, ubønnhørlig okkupasjon og stadig bombing – ikke var nok, må palestinere og syrere fortsatt kjempe på en annen front: islamistiske ekstremister har 12 September bortført Wassim Meqdad, en aktivist, musiker og en av bare to leger i Yarmouk-leiren.

Krigsforbrytelser

Allianser og organisasjoner som hevder å engasjere seg for fred og menneskerettigheter, men ikke fordømmer krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått av det syriske regimet, er egentlig ingen fredsbevegelse. Den faktiske betydningen av begrepet " fred " har lenge blitt erodert - fra alle disse krigshisserne som hevder å handle fordi de elsker fred. Selvfølgelig er dette et begrep som står i motsetning til krig i en edel etisk posisjon. Men denne ideen om fred blir brått dårligere i moralsk og politisk mening når det syriske regimet og den iransk-russiske intervensjonen ikke er uttrykkelig avvist, og når man ikke velger side med det syriske folkets revolusjon i kampen for frihet og verdighet. Det er en mørk og kynisk ironi, når antikrigsgrupper ikke snakker om at mer enn 2000 syriske politiske fanger er torturert til døde, mens de demonstrerer sammen med det syriske regimets støttespillere og høyre-islamofober mot en mulig amerikansk intervensjon i Syria. Når disse pasifistiske grupper - helt riktig - fordømmer sine vestlige regjeringer for deres hykleri, burde de også ta et sekund til å tenke over sitt eget hykleri ved å ikke ha støttet den syriske revolusjonen fra dag én - lenge før deres militære opptrapping.

Det anbefales i denne sammenhengen å lese om igjen George Orwells "Notes on Nationalism", fordi mange av disse høyrøstede antikrigsaktivister ville passe i den nasjonalistiske pasifismekategorien som Orwell kritiserte slik:

"Blant de intellektuelle pasifister finnes det et mindretall, deres egentlig motivasjon - uten at de vil innrømme det - synes å være et hat mot den vestlige verden og en begeistring for totalitarismen. Pasifistisk propaganda kan vanligvis oppsummeres ved å si at den ene siden er like ille som den andre. Men hvis vi ser nærmere på artikler av unge intellektuelle pasifister, finner vi ikke en upartisk avvisning av vold, men legger merke til at den er nesten utelukkende rettet mot Storbritannia og USA. De går så langt som ikke å fordømme vold som sådan, men bare fordømme vold, som brukes til forsvar av Vesten. "

Når det gjelder Syria, prøver ikke få pasifister å skjule sine posisjoner ved prat om fred og nøytralitet; eller de bruker sin energi til å jobbe mot et eventuelt angrep fra USA mot Syria, mens de derimot godtar krigen til det syriske regimet. Disse selvutnevnte "anti-imperialistiske" pasifister fastholder sitt prinsipp om ikke-intervensjon bare mot en vestlig militær intervensjon i Syria, men de sier ingenting om den iranske eller russisk deltakelsen, som for tiden er langt mer synlig og aggressiv. Det er selvsagt forståelig at avvisningen av overgrepene i sitt eget land og fra sin egen regjering har prioritet, men det rettferdiggjør ikke å støtte et regime som foretar folkemord, der forbrytelser bagatelliseres og den heroiske kampen for den syriske befolkningen ignoreres. Det er nettopp disse kampene mot totalitarismen – noe som man egentlig ikke burde være nødt til å minne en som definerer seg som «venstre» på - som fremproduserer de nye frontene i den mye større kampen for en global menneskehet som lever under støvlene og blir daglig ydmyket av alt dette - og dør.

(Bildet viser Budour Hassan, forfatteren av dette minneordet)

(Oversettelse fra tysk: Gernot Ernst, Toril Mesna)

Det for i minne av Khaled og for mennesker som Khaled at jeg samler penger:

http://minaksjon.folkehjelp.no/syria/start-innsamling.aspx?col=3-388