Det er en nødvendighet at Norge tar imot flere flyktninger fra kriseregioner, spesielt de som er også utsatt for trusler og vold i flyktningleir. Men det betyr ikke å se bort fra problemer som kan oppstå.
En fokusartikkel i Nature (Abbott: "The troubled minds of migrants" Nature 2016, 538: 158-160) problematiserer hvor mange flyktninger faktisk har psykiske problemer. Det er ikke forbausende. De fleste var utsatt for trusler og vold, ikke på det stedet hvor de flyktet fra, men også på flykt selv. Posttraumatiske lidelser er noe som rammer Nordmenn, men vi snakker om en helt annen intensitet av det når man sammenlikner Nordmenn med denne diagnosen og flyktninger.
Det holder definitivt ikke å ta imot flyktninger fra krigsområder uten å forberede seg på de utfordringene som flyktningene har. Det finnes mye forskning på at flyktninger har oftere psykiatriske sykdommer som schizofreni (men den generelle risikoen ligger fremdeles veldig lav, ca. 2-3%). Ny tysk forskning peker på at flyktninger og immigranter er mer følsom mot sosial stress, som en rekke av frustrerende tilbakemeldinger.
Største problemet er ikke behandlingen i og for seg, men det store antallet av mennesker som trenger det. Derfor har noen begynt med nye tilnærminger. Flyktningshjelpere er blitt skolert i teknikker som "narration exposure therapy" og dette minsket PTSD-symptomer hos flyktninger. Dette er omdiskutert. Som hovedregel burde det være spesialister, i det minste psykologer, leger og sykepleiere med tilsvarende bakgrunn som tar vare på de flyktninger. Men finnes det planer for dette i kommuner som Kongsberg? Jeg kommer til å følge det opp lokalt.
Det finnes ingen tvil om at godt integrerte flyktninger er en vinst for samfunnet. Men blåøyd skal vi ikke være. Dette krever en god del innsats. Med noe planlegging og ved å slutte å være naiv kan integreringen bli virkelig bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar