Flyktninger - hva bekymrete innbyggere egentlig vil si

Den tyske journalisten Hasnain Kazim har skrevet en interessant kronikk, publisert i Spiegel online 11.11.2015, som jeg gjengir her:



Frykt kan skjerpe sansene. Den som går uten frykt gjennom verden, ser, hører, lukter kanskje ikke en fare. En viss mengde frykt kan gjøre oss oppmerksomme på truende situasjoner. Overdrevet frykt derimot tilslører oversikten og kan føre til vanskeligheter i argumentasjonen. De "bekymrede borgerne" som uttrykker seg i nettfora, i pubdiskusjoner, i sosiale medier og i leserbrev, viser dette prinsippet tydelig.

De skriver om flyktninger: "Det kommer KUN unge menn alene. Hvor er kvinner og barn, eldre og uføre? ​​Hvordan kan noen være så egoistisk og forlate sine kjære, når det er angivelig krig i hjemlandet !?" De skriver også: "Hvis vi la disse muslimene inn i landet, opplever vi en invasjon av store familier. Seks barn er ikke uvanlig der, det er altfor mange som kommer!" Derfor: "Ingen familiegjenforening!" De krever at flyktningene "lærer endelig tysk", "integrerer seg" og "aksepterer vår dominerende kultur og orienterer seg etter denne." Men så spør de i sine brev og kommenterer: "Hvorfor skal de lære tysk? De skal ikke bo her, men skal  hjem igjen så snart det er fredelig der» og krever, "at disse kulturelt fremmede har høyst lov til å bo ett år i Tyskland og deretter må de straks fraktes tilbake".


Noen krever: "De skal være en del av vårt samfunn, og ikke leve i sine parallellsamfunner, ellers kunne de likeså forblitt hjemme." Samtidig er det ikke helt i orden  at "de vil ta våre kvinner fra oss". "De vil ha våre døtre! DETTE MÅ VI FORHINDRE!"


Hvis innvandrere mottar statlige ytelser, som skal tillate dem et verdig liv i Tyskland, "er vi nødt å betale for de i flere måneder, noen ganger i årevis" og de er "sosiale parasitter". Streber de etter jobb, skrives det: "De tar jobbene våre. Vi har nok arbeidsledige i Tyskland, først må de få jobb!"


På den ene siden skal flyktningene "Vennligst forbli i trygge tredjeland! Hvorfor kommer de til oss, hvis de kan bo i Hellas eller Italia!" På den annen side mener noen å ha hørt om"Luksusasylsøkere", "de kjøper en dyrt billett og kommer gjennom et trygt land til oss, og misbruker dermed våre sjenerøse asylregler. Hvordan kan det ha seg? Hvorfor har de så mye penger? Hvordan har de råd til et fly , muligens i businessclass? "


Alt egner seg som argument mot flyktninger - og det motsatte til det  også. Begrunnelsen for den negative holdningen er like rare som den tyske asylretten, som er nedfelt i grunnloven som en grunnleggende rettighet, men er faktisk er opphevet igjen i neste avsnitt.


De som ikke deler frykten, i hvert fall ikke i den grad at det utløser motstridende argumentasjoner av den slags er i deres øyne "idealister", "venstreradikale drømmere", "svartingelskere" eller en "utlendingsvenn som helst burde utvises sammen med flyktningene med det samme".

Disse menneskene trenger ikke å innvikle seg i alle disse motsetningene. De kan egentlig bare fortelle det hva de egentlig mener, og det er: Vi vil ikke ha flyktninger, vi vil ikke dele noe av vår velstand, vi har ingen interesse i resten av verden, det viktigste er at vi har det godt og hvis noen kommer til oss, skal de være akkurat som oss! Men det er best hvis ingen kommer til oss! Og glem veldedighet. Vi synger i julen faktisk "Ihr Kinderlein kommet" [dere barn, kom til oss, tysk julesang], men i sannhet skal de aller helst være så langt borte som mulig.


Det ville i det minste være ærlig.