Why inequality is fatal...

Dette er overskriften til en bokresensjon som omhandler "The spirit level: Why more equal societies almost always do better" fra Richard Wilkinson and Kate Pickett, publisert i 2009. Jeg har ikke lest boka selv, men det som ble skrevet i journalen Nature om boka gjør den uhyre interessant for alle som er opptatt av rettferdighet. Boka diskuterer forskjellige land, hhv. forbundsstater i henhold til sosial likhet eller ulikhet. Forfatterne er interessert i de konsekvensene når økonomiske forskjellene mellom mennesker er store. På den ene siden tar de de nordiske land, som Norge, Sverige, Japan eller forbundstaten New Hampshire i USA. På annen side undersøker de vestlige land med store ulikheter, bl.a. USA, UK og Portugal eller Kalifornia.

Det som de finner ut, bør være skuffende for høyresida. De fleste sosiale indikatorer, om det er livsforventning, livskvalitet, mentale sykdommer, hjertesykdommer, bruk av droger, vold og mange andre er tydelig dårligere i land hvor sosiale forskjeller er store. Det finnes unntak - for eksempel finnes økt suisidalitet i noen land som f.eks. Sverige eller Japan. Men trenden er entydig.

Resultatene som forfatterne presenterer er, ikke overraskende, omdiskutert. Likevel er boka veldig fakta-orientert og leverer en god del argumenter mot neoliberalismens grådighet og for samfunn som har en rest av sosial rettferdighet.

Glemte helter

For meg er det en altfor ofte glemt inspirasjon å lese om mennesker som har bidratt mye for å forbedre verden. Det høres i våre kyniske, postmoderne tider naivt ut, men de finnes likevel. I Nature-utgaven fra 2. april 2009 finnes en artikkel om en. Joseph Rotblat var en fysikker, opprinnelig polsk, som bodde i storbrittania når annen verdenskrig begynte. Han var som så mange fysikkere bekymret at Tyskland kunne utvile en atombombe. Senere jobbet han i Los Alamos for å utvikle en amerikansk bombe. Når han hørte 1944 at Tyskalnd etter nyeste informasjoner ikke var i stand å utvikle bomben og at bomben var senere tenkt å bli brukt mot Sowjetunionen (allerede i 1944!), så var han den eneste fysikkeren som nektet å fortsette med arbeidet og forlot Los Alamos in 1944.

Joseph Rotblat fortsatte å være aktiv forsker til tross problemene med FBI og andre vestlige etterretningstjenester. Men han gjorde mer. Han etablerte de Pugwash-Konferansene, hvor forskere fra mange land, inklusive Sowjetunion og andre østlige land møtet og diskuterte uformell hvordan man kan begrense frane for en atomkrig. Pugwash-konferansene var direkte avgjørende for mange internasjonale forhandlinger, bl.a. forbudt av biologiskeog kjemiske våpen, forbudt av atomtester og flere. De var viktig i de forhandlingene rundt den Kubanske krisen 1962 (hvor verden var nærmere en atomkrig en før). Gorbatschow var personlig imponert og inspirert av Rosenblat. Resten er historie.

Og jeg er også imponert. Et menneske somhar gått opprett (som Bloch sier), følgte sin samvittighet. Men ikke bare det med å nekte noe. Hvormange kvelds og nattimer han jobbet, hvor mye kraft dette kostet. I pessimistiske perioder er det godt å huske ham. Verden består av mange flere Rosenblat enn man noen ganger tror

Revolusjonen in Venezuela

Etter en uke i Venezuela kan jeg ikke annerledes enn å være fascinert. Jeg reiste med mye skepsis. En leder som er (i våre europeiske øyne) en blanding av caudillo og clown, mange artikkler om mediasensurering, problemer med menneskerettigheter, vold...

Så møter jeg et samfunn som virker så forskjellig...

Jeg kan selvfølgelig ikke si noe om menneskerettighetene. Det som jeg kan konstatere er: Jeg har opplevd Øst-Europa og spesielt Øst-Tyskland på sin tid. Den gang var alle forsiktige å diskutere åpent - du visste aldri om sikkerhetstjenestene lyttet eller om hemmelige agenter var med. Den reddselen har jeg ikke sett i de dagene. Angående mediasensur - siden jeg kan spansk var jeg i stand å lese avisene som var i stor flerrtall regjeringskritisk. Jeg så flere kritiske artikkler enn det jeg er vant til i Norge.

Samtidig har jeg sett et virkelig politisert samfunn, med mange som strider for en sosialisme. Bl.a. fremfor alt de fattige, arbeidere, som ofter velger FRP i Norge. I Venezuela har de klart å involvere de.

En ting er sikker for meg: Det som skjer i Latinamerika er nok noe av det spennenste som skjer på venstresida for tiden. Slutt med europeisk arroganse... Vi har mye å observere og å lære der. På godt og sikker også litt på ondt.

Chavez vant avstemmningen

Chavez vant avstemningen i Venezuela i går. Dette betyr at han kan bli gjenvalgt flere ganger. Jeg har nok en ambivalent følelse. For det ene egentlig glede at hans regjering kan fortsette. Også uavhengige observatører har rapportert, hvor mye bedre den fattige del av befolkningen har det i Venezuela i dag. Fra den borgerlige pressen i Norge og Tyskland avfeid som "velferdsgaver", er dette første gang i Venezuelas historie at oljepengen ble brukt for folket i steden for de rike eller utlendiske foretak. Han har utvilsom støtten til flertallet og et livlig folkebevegelsen etter seg. På annen side er det en positiv tradisjon i hele latinamerika at folkevalgte presidenter ikke kan gjenvelges oftere en to ganger (overtatt fra USA), som skal forhindre at presidenter får for mye makt, noe som er god. At Chavez ikke var i stand å finne en troverdig etterfølger og i steden for dette velger å fortsette flere perioder, er synt.

Det nye historiske prosjektet

Heinz Dieterich, Raimundo Franco og andre har kommet med noe som de betegner som "Sosialisme til det 21. Århundre" Det dreier seg om et forsøk å modernisere sosialismen med middler som deltakende demokrati, resultater fra kompleksitetsteorie og bruk av andre økonomiske styringsmetoder enn penger. Etter jeg har lest boka til Dieterich (http://www.amazon.de/Sozialismus-21-Jahrhunderts-Gesellschaft-Kapitalismus/dp/3897066521/ref=sr_1_1?ie=UTF8&s=books&qid=1233918887&sr=8-1) var jeg i hvert fall imponert over at han i det hele tatt henviser til nye vitenskapelige resultater i steden for mange marxister som prøver å løse nådagens problemer med gårsdagens resultater. I min egen ny bok (http://www.amazon.de/Komplexit%C3%A4t-Die-%C2%ABChaostheorie%C2%BB-die-Linke/dp/3896576526/ref=sr_1_1?ie=UTF8&s=books&qid=1233919005&sr=8-1) tar jeg en del problemstillinger i henhold til det opp, men er fortsatt ikke sikker på, hvilken rolle kompleksitetsteori kan ha til venstrepolitisk teori og praksis.

Spennende er det i hvert fall at jeg kommer til å reise til Venezuela om kort tid for å diskutere det nettop med Heinz Dieterich og Raimundo Franco pluss andre.

New blogg in town?

Ærlig talt...

tror jeg at de fleste blogg (inklusive mitt) er fullstendig uten betydning. Ord som forsvinner i det elektroniske nirvana.

Så er det et eksperiment, kanskje.

Halvsyk og medtatt er det uansett vanskelig å tenke og de (politiske) tankene som jeg har gjelder Gaza, for tiden.