Daglig skrekk som ignoreres av pasifister
Av Budour Hassan, 15 september 2013
Kanskje et av de grusomste aspekter ved den krigen som det syriske regimet fører mot sin befolkning, er hvordan de lykkes i å "normalisere " døden og å gjøre verden sløv mot dens forferdelige massakrer. Bak de sekssifrete dødstallene forsvinner de brente ansiktene og uutholdelige historiene til martyrer, men også den lidelsen som er igjen etter dem alle. En syrisk aktivist sa det slik: "En ting jeg aldri vil tilgi Bashar al-Assad, er det faktumet at han har tatt fra oss muligheten til å sørge over våre venner og martyrer." At den massive døden etter to år er blitt en forferdelig normal sak, gjør at for de fleste syrere er å sørge over de som ble drept en luksus de ikke har råd til.
Syrernes dehumanisering
Debatten om det kjemiske våpenangrepet fra 21. august viser på en særlig smertefull måte hvordan syrerne regelrett blir dehumanisert. Det internasjonale samfunnet, mainstream media og krigsmotstandere har egentlig oppfattet disse ofrene som en bisak. Syriske barns daglige røde blod, når de blir slaktet av regimet og dets militser med konvensjonelle våpen, er ikke sjokkerende nok for de vestlige regjeringer, som har trukket en "rød linje" ved bruken av kjemiske våpen og Israels interesser.
Den syriske forfatteren og tidligere politisk fangen Yassin al-Haj Saleh kritiserte nylig i et åpent brev helt riktig at den nåværende diskusjonen kun dreier seg om kjemiske våpen – det dreier seg verken om de kriminelle som har brukt disse våpnene, eller om folk som er blitt myrdet med dem, og heller ikke om det mye større antall dødsfall som følge av konvensjonelle våpen . Mainstream media har tatt bort stemmen og evnen å handle fra det syriske folket og den syriske revolusjonen, og i stedet forklart det som en "borgerkrig" mellom to "onder" : En sekulær diktator mot skjeggete islamister. Ingen steder ser eller hører man om det forbausende opprøret og om den allmenne solidariteten som fortsatt holder revolusjonen i live mot alle odds; fra den modige kampen mot den undertrykkende " Islamic State of Iraq og Syria " [ Dawlat al - ʾ Islamiyya fi al-'Irak wa-al-Sham ( ISIS ) , al - Qaida -gruppen med en høy andel av utenlandske krigere, o.a.], som styrer store deler av det " frigjorte " nordlige Syria, eller om de pågående initiativer og protester fra folket mot regimet og de islamske ekstremistene .
I mellomtiden gjelder for mange koalisjoner av krigsmotstandere tilsynelatende fortsatt mottoet : "krig er fred og likegyldighet er styrke". De bruker gamle og falske dikotomier som fakta for å påstå at alle opprørerne er "terrorister" og at Assad ikke alene kjemper mot "imperialismen", men nå også mot "terrorismen". At Assad derimot de siste 30 månedene har vært ansvarlig for en stor, religiøst preget aggresjonskrig mot syriske sivile, er enda mindre viktig. At hans regime systematisk har fengslet fredelige aktivister og sekulære, og at al-Qaida-relaterte terrorister løslates fra fengsel, enda mindre. Og at tusenvis av arrestert syrere ble torturert til døde siden begynnelsen av opprøret, blant dem arbeidere, barn, ubevæpnede sivile demonstranter og lokale aktivister, teller tilsynelatende ikke i det hele tatt.
Drept under tortur
Derfor vil denne «anti - krigs-bevegelsen» trolig også ignorere ett av de siste ofrene for tortur: Bakrawi Khaled, en 27 år gammel palestinsk-syrisk samfunnsaktivist og medgrunnlegger av Jafra-stiftelsen for Relief and Youth Development. Khaled ble arrestert i januar 2013 av regimets sikkerhetsstyrker på grunn av sin ledende rolle i organisering og gjennomføring av humanitær hjelp i den palestinske Yarmouk-flyktningleiren i Damaskus. 11. September 2013 har nå Yarmouks leirkoordinasjon og Jafra-stiftelsen annonsert at Khaled ble torturert og drept i en av de mange beryktede hemmelige kjellerne.
Khaled ble født i Yarmouk Camp, en sørlig forstad til Damaskus, og vokste også opp der. Hans familie ble fordrevet i 1948 i forbindelse med Nakba [arabisk «katastrofe»], av israelske okkupasjonsstyrker fra den etnisk rensete palestinske landsbyen Loubieh. Så sent som den 5. Juni 2011 hadde han deltatt i en såkalt «tilbakemarsj» til de israelsk-okkuperte Golanhøydene. Han var vitne til politikken som ble ført av Ahmad Jibrils PFLP-GC, en palestinsk milits, lojale mot regimet. Gruppen hadde utnyttet patriotismen og entusiasmen til unge mennesker fra Yarmouk og motivert dem til en marsj mot det okkuperte Palestina. Handlingen var et bevisst forsøk på å styrke Assads popularitet blant unge mennesker, og avlede oppmerksomheten fra den truende kollaps og den overveldende fredelige revolusjonen. Khaled så at det vil bli en brutal reaksjon fra den israelske okkupasjonshæren og prøvde å fraråde de ubevæpnete unge mennesker å bryte seg inn i den israelsk-okkuperte våpenhvilesonen - til ingen nytte. Så ble han tvunget til å være vitne til hvordan det syriske regimets soldater drakk te og likegyldig så på, når israelske soldater pepret de syriske og palestinske demonstranter med kuler. Dusinvis ble skadd eller drept i denne protesten. Khaled ble truffet av to kuler i låret.
Nedsettende objektivisering
En av Khaleds venner, som besøkte ham på sykehuset, husker godt hvordan Khaled brast i gråt da han fikk blomster og et kort hvor det sto: "Vi er stolte av deg, du er en helt". For Khaled var følelsen av at et såret menneske kan være kilden til nasjonalistisk stolthet enda et bevis på det vi kan kalle «nedsettende objektivisering». Dette er de viktigste årsakene som utløste opprøret: gjenerobringen av individuell og kollektiv verdighet, som om lag fire tiår ble tråkket på av et regime som ser på det syriske folket kun som mindreverdige gjenstander eller verktøy.
Drept av feil kule
Mange av de som beskrev Bakrawi Khaled som helt etter skuddskadene forårsaket av israelske soldater, tiet etter hans forferdelig torturdød i regimets fangehull. Ikke et eneste ord om offentlig sympati ble uttrykt. Verken PLO eller noen andre palestinske politiske grupper har fordømt drapet på en av de mest fremtredende, mest sympatiske og mest engasjerte aktivister i Yarmouk-leiren. Heller ikke drapene på tre andre palestinske aktivister på fem dager, som døde i politiets varetekt, utløste noen offisiell palestinsk protest. Det virker som en palestiner bare kan bli betegnet som «martyr» når han blir drept av sionistiske okkupanter. Er offeret så uheldig å være drept av det "anti-imperialistiske " og " opposisjonelle " Assad -regimet, er drapet akseptabelt og offeret uverdig solidaritet. Ut fra denne logikken har Folkefronten for frigjøring av Palestina (PFLP) ikke vist noen form for anerkjennelse for den palestinske flyktningen og martyren Anas Amara. Anas Amara var en 23 år gammel jusstudent, bodde i Yarmouk og var en aktivist i PFLP siden han var ni. Anas var en revolusjonær kommunist som hadde distansert seg fra det borgerlige venstre og deltatt aktivt i den syriske revolusjonen siden begynnelsen. Han ble drept i april i år under et raid av regimet i nærheten av det beleirete Yarmouk-leiren. Han ble vel også drept av "feil kule». Hans død utløste heller ingen forbannelse hos de som hevder å være forkjempere for palestinernes sak.
Øredøvende stillhet
Den øredøvende stillheten som hersker både hos den palestinske ledelsen og UNRWA [FNs hjelpeorganisasjon Works Agency for Palestine Refugees i Midtøsten] om situasjonen til de palestinske flyktningene i Syria, er dessverre ikke spesielt overraskende. Siden juli 2013 er Yarmouk, den største flyktningleir i Syria, under beleiring av den syrisk-arabiske armeen. De 70.000 sivile som er fanget i Yarmouk-leiren får verken tilgang til strøm eller mat. Noen er til og med tvunget til å spise hunder for å overleve. Til tross for mange appeller fra innbyggerne i Yarmouk og syriske aktivister for å avverge en humanitær katastrofe og avslutte beleiringen, finnes det til i dag ingen svar fra det palestinske lederskapet og UNRWA. Heller ikke appellene fra palestinske grupper i Syria blir hørt, å frigjøre de palestinske fanger fra regimets fengsler. Som sine syriske brødre og søstre ser de også døden i øynene. Og som om den kollektive avstraffelsen - de vilkårlige arrestasjoner, ubønnhørlig okkupasjon og stadig bombing – ikke var nok, må palestinere og syrere fortsatt kjempe på en annen front: islamistiske ekstremister har 12 September bortført Wassim Meqdad, en aktivist, musiker og en av bare to leger i Yarmouk-leiren.
Krigsforbrytelser
Allianser og organisasjoner som hevder å engasjere seg for fred og menneskerettigheter, men ikke fordømmer krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått av det syriske regimet, er egentlig ingen fredsbevegelse. Den faktiske betydningen av begrepet " fred " har lenge blitt erodert - fra alle disse krigshisserne som hevder å handle fordi de elsker fred. Selvfølgelig er dette et begrep som står i motsetning til krig i en edel etisk posisjon. Men denne ideen om fred blir brått dårligere i moralsk og politisk mening når det syriske regimet og den iransk-russiske intervensjonen ikke er uttrykkelig avvist, og når man ikke velger side med det syriske folkets revolusjon i kampen for frihet og verdighet. Det er en mørk og kynisk ironi, når antikrigsgrupper ikke snakker om at mer enn 2000 syriske politiske fanger er torturert til døde, mens de demonstrerer sammen med det syriske regimets støttespillere og høyre-islamofober mot en mulig amerikansk intervensjon i Syria. Når disse pasifistiske grupper - helt riktig - fordømmer sine vestlige regjeringer for deres hykleri, burde de også ta et sekund til å tenke over sitt eget hykleri ved å ikke ha støttet den syriske revolusjonen fra dag én - lenge før deres militære opptrapping.
Det anbefales i denne sammenhengen å lese om igjen George Orwells "Notes on Nationalism", fordi mange av disse høyrøstede antikrigsaktivister ville passe i den nasjonalistiske pasifismekategorien som Orwell kritiserte slik:
"Blant de intellektuelle pasifister finnes det et mindretall, deres egentlig motivasjon - uten at de vil innrømme det - synes å være et hat mot den vestlige verden og en begeistring for totalitarismen. Pasifistisk propaganda kan vanligvis oppsummeres ved å si at den ene siden er like ille som den andre. Men hvis vi ser nærmere på artikler av unge intellektuelle pasifister, finner vi ikke en upartisk avvisning av vold, men legger merke til at den er nesten utelukkende rettet mot Storbritannia og USA. De går så langt som ikke å fordømme vold som sådan, men bare fordømme vold, som brukes til forsvar av Vesten. "
Når det gjelder Syria, prøver ikke få pasifister å skjule sine posisjoner ved prat om fred og nøytralitet; eller de bruker sin energi til å jobbe mot et eventuelt angrep fra USA mot Syria, mens de derimot godtar krigen til det syriske regimet. Disse selvutnevnte "anti-imperialistiske" pasifister fastholder sitt prinsipp om ikke-intervensjon bare mot en vestlig militær intervensjon i Syria, men de sier ingenting om den iranske eller russisk deltakelsen, som for tiden er langt mer synlig og aggressiv. Det er selvsagt forståelig at avvisningen av overgrepene i sitt eget land og fra sin egen regjering har prioritet, men det rettferdiggjør ikke å støtte et regime som foretar folkemord, der forbrytelser bagatelliseres og den heroiske kampen for den syriske befolkningen ignoreres. Det er nettopp disse kampene mot totalitarismen – noe som man egentlig ikke burde være nødt til å minne en som definerer seg som «venstre» på - som fremproduserer de nye frontene i den mye større kampen for en global menneskehet som lever under støvlene og blir daglig ydmyket av alt dette - og dør.
(Bildet viser Budour Hassan, forfatteren av dette minneordet)
(Oversettelse fra tysk: Gernot Ernst, Toril Mesna)
Det for i minne av Khaled og for mennesker som Khaled at jeg samler penger:
http://minaksjon.folkehjelp.no/syria/start-innsamling.aspx?col=3-388
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar